Av Øyvind Solum

- Hva var det som brakte deg inn i The Diamond Approach, Susannah B. Grover?

- Jeg hadde blitt sufi-lærer i ganske ung alder, og undervist i en rekke år. Men en kveld gikk opp for meg at jeg ikke levde det jeg lærte. Jeg stoppet å undervise midt i en undervisningssesjon, og fortalte at jeg ikke kunne gjøre dette lenger. Og at jeg trengte å rense opp i min egen kjeller - mitt eget uklare psykologiske materiale.

Jeg hadde tidligere gjort psykologisk arbeid hos en terapeut. Jeg hadde også gjort spirituelt arbeid med både sufi- og buddhistlærere. Og jeg hadde gått til en god del kroppsterapi. Jeg ønsket noe som forholdt seg til alle disse tre områdene på en sammenhengende måte, en måte hvor alle tre var integrert som en del av den samme prosessen eller undervisningen. Men jeg hadde ikke hørt om noe slikt.

En dag ga en venn av meg en av bøkene til Almaas, og sa at jeg kom til å like denne personen. Jeg leste boken og syntes den var interessant, men gjorde ikke noe mer. En måned senere ringte en venninne og sa at jeg absolutt burde prøve The Diamond Approach. Selv om jeg stolte på henne, så ville jeg vente og se om livet brakte det til meg en tredje gang.

Så en dag var det akupunktøren på alternativklinikken jeg drev som det var skjedd noe med. Selv var jeg kiropraktor, homøopat og kraniopat. Jeg la merke til at hun hadde endret seg radikalt i løpet av ganske kort tid. Jeg spurte henne hva hun gjorde som hadde forandret henne så mye. Hun smilte da bredt. Jeg spurte henne da om det var The Diamond Approach hun hadde begynt med, noe hun bekreftet. Da ba jeg om å få navnet på noen av dem som drev med det, og begynte snart å arbeide med en lærer hver uke og delta på en mangeårig utviklingsgruppe.

Den indre splitten

- Var det en form for krise som brakte deg ut av sufi-tradisjonen?

- Nei, men jeg jobbet jo som en doktor på en stor healing-klinikk som jeg drev, og hadde mange av mine lærere som pasienter, særlig buddhist-lærere. De spurte meg stadig om hvorfor vestlige folk var så ulykkelige. Det var uforståelig for dem at en vestlig person kunne si at han ikke liker seg selv. Jeg innså at dette var et veldig viktig spørsmål, med store konsekvenser. På samme måte som terapeuten jeg hadde jobbet med ikke forsto væren, så forsto ikke de spirituelle lærerne den vestlige psyke. Det var en stor mangel på begge sider. Selv om lærerne mine var fantastiske så forsto jeg hvor store begrensninger de hadde. Selv om de skulle være opplyste så ville ikke disse kunne hjelpe meg med å bygge bro over kløften i meg selv. Jeg lette etter et sted hvor alle de indre splittene jeg følte i meg selv gikk sammen. Jeg var dermed glad for endelig å møte en vei hvor jeg ikke samtidig selv måtte gjøre jobben som hverken terapeuten eller de spirituelle lærerne kunne gjøre. Det var frigjørende at jeg i stedet kunne sitte med noen som kunne holde det hele, slik at jeg kunne gå dypere. Jeg kunne dermed fokusere på min egen prosess, uten at jeg i tillegg måtte holde rommet for prosessen min.

- Hvordan er det man blir kursleder i The Diamond Approach?

- For at The Diamond Approach skal bli optimalt effektivt må en student fordype seg i arbeidet gjennom flere år. Da får man en egen erfaring av å gå fra ego-erfaringer til erfaringer av essens, og man forstår, i hvert fall subjektivt, hvordan arbeidet virker. Deretter kan man søke om å bli med i lærer-trenings-gruppen, som formelt tar syv år, men som også fortsetter i mange år etter det.

- Mange opplever The Diamond Approach som transpersonlig psykologi eller spirituell psykoterapi, mer enn som en spirituell tradisjon.

- Ja, det vil ofte se ut som spirituell psykoterapi, men det er mer en spirituell vei som vil bruke psykologisk forståelse og metode for å bidra til å frigjøre stedene hvor sjelen er begrenset eller fanget i et begrenset syn. Det tok meg fem år å se forskjellen på psykoterapi og The Diamond Approach, men forskjellen er ikke liten av den grunn. Psykoterapeuter kan bare hjelpe sine klienter så langt som de har kommet selv. Og deres trening i psykoterapi vil ikke bringe dem inn i feltet av essens og væren, og romming og kroppsliggjøring av Sann Natur. Psykoterapi var i utgangspunktet utviklet for å behandle psykisk sykdom. Det ble ikke utviklet for å bringe noen inn i total selvrealisasjon. Hvis ikke terapeuten har gått inn i selvrealisasjon selv og heller ikke rommer eller kroppsliggjør essens, så kan de ikke ta klientene sine dit, og det er heller ikke jobben deres. Jobben deres er å hjelpe klientene deres å leve et sunnere og mer integrert liv, hvor de kan takle livet deres, og fri seg fra nevrotiske mønstre. Men alt dette er veldig forskjellig fra å virkelig forstå utfra erfaring området av essens og væren. Det er det primære arbeidet til The Diamond Approach. Å våkne til vår sanne natur. Ikke bare med intellektuell forståelse, men med kroppsliggjort nærvær. Ordet nærvær er en nøkkel i The Diamond Approach. Utviklingen av nærvær. Oversettelsen av de psykodynamiske strukturene inn til nærvær. Det er en forvandlende vei.

Å våkne til vår sanne natur

- Er ikke dette det samme som det The Human Potential Movement forsøkte og forsøker å gjøre? De fokuserer mer på utviklingen av det menneskelige potensialet, noe som bidro til å utvikle den transpersonlige psykologien?

- Jeg tror at alles sjeler har en intuisjon om at det er den veien vi går. Men jeg har bodd i California i 33 år og har sett det meste, men aldri møtt noe innen The Human Potential Movement som er på nivå med The Diamond Approach. Jeg tror det er litt av grunnen til at mange psykologer og psykoterapeuter i California, som har prøvd mye og som også er lærere innen The Human Potential Movement, etter hvert har kommet til The Diamond Approach for å kunne gå videre fra terapi. De fant der noe de ikke kunne finne i den psykologiske verden. Jeg kjenner ikke alt som foregår innen den psykologiske verden i dag. Ting kan ha endret seg. Men selv har jeg bare møtt disse perspektivene og metodene i The Diamond Approach. The Diamond Approach har tatt arbeidet med essens langt videre og mer komplett enn noe system jeg har møtt.

- Du snakker om selvrealisasjon. Hva mener du med det?

- Noe av dette er ikke så lett å oversette til sinnet, fordi det går forbi mentale konsepter. Sinnet i seg selv kan bare bringe oss et stykke. Jeg liker analogien med de russiske dukkene. De som har dukker innenfor dukker i mange lag. Man kunne si at det er som vi har selv innenfor selv. Det er likevel bare en måte å snakke om det på, og ikke sannheten. Den mest overfladiske delen av oss selv, som er ego- eller personlighets-strukturen, er den minste og mest begrensete og mest forutsigbare formen for selv. Det er en mental konstruksjon. Utforskning er en av de sentrale praksisene i The Diamond Approach, ved siden av meditasjons-praksiser. Når vi utforsker denne strukturen forstår vi den ikke bare intellektuelt, men med utgangspunkt i nærvær. Og ut fra sansning og direkte viten gjennom erfaring. Da vil den ytre konstruksjonen begynne å åpne opp, fordi den kan ikke holde seg sammen i et felt av nærvær hvor det også er en kjærlighet for sannhet. Når alt kommer til alt er den et produkt av vår forestillingsevne, lagd hovedsakelig av ideer og spenningsmønstre som har blitt nedlagt eller utviklet over tid. Så når en av de ytre dukkene, eller de ytre formene for selv, åpner seg, tar det oss dypere.

Den naturlige retningen er alltid å åpne mer og å fordype. Og til forskjell fra de russiske dukkene er hver av dukkene vi møter når vi går dypere eller mer mot vårt senter, større enn de ytre dukkene. De er mer romlige og mer lysende og mer gjennomskinnelige og mer dynamiske men også stillere. Så det er et paradoks her, i hvert fall ser det sånn ut for sinnet. Hvordan kan noe samtidig være mer dynamisk og stille? Sinnet kan ikke forstå det. Hvordan kan noe samtidig være tomt og mer fullt av nærvær? Det er bare gjennom erfaring at dette gir mening. Så vi går fordi sinnets begrensninger, eller vi går kanskje til en dypere bevissthet, som ikke er begrenset av alle disse begrepsmessige tillærthetene som sjelen har dekket seg med i tidens løp. Det er derfor analogien om å våkne opp fra en drøm har blitt brukt i så mange ulike tradisjoner.

Det er som vi våkner opp til noe vi alltid har kjent. Det er ikke at vi drar noe sted. Vi kommer mer inn i her og nå. Det er veiens mål. Det er ikke en lineær ferd til et sted der ute, selv om det er slik sinnet ofte ser det for seg. Det tror at svaret er noe ytre til det man oppfatter som seg selv. Vi arbeider med å løse opp i disse begrensende konstruksjonene i sinnet. Vi får dermed frem noe som er mindre begrensende, inntil det også blir plukket fra hverandre, inntil vi kommer til det som ikke kan reduseres noe lenger. Det er det som er selvrealisering, når vi kommer til det som ikke kan gjøres mindre. Det sanne selvet kan også opptre som ikke-selv. For sinnet er dette veldig paradoksalt.

Virkelighetens absolutte natur

Den spirituelle læreren Nisargadatta Maharaj sier noe sånt som: "Kjærlighet sier jeg er alt. Visdom sier at jeg er ingenting. Mellom disse to flyter livet mitt."

Vi kommer dermed etter hvert til det stedet hvor ingenting og alt ikke lenger er atskilt. Det kalles den ikke-duale realisasjonen. Det er det samme som den absolutte selvrealisasjon.

- Så selvrealisasjon i forståelsen til The Diamond Approach - som også studentene vil bevege seg mot - er det samme som det man i buddhisme eller andre steder kan kalle opplysning?

- Hvis det er virkelig vil det med nødvendighet være den samme virkeligheten. Men det kan nok til bli belyst eller forklart forskjellig av ulike tradisjoner. Når Almaas underviser vil han referere til tradisjonene og si at buddhistene forklarer det på denne måten, og sufiene på denne. En annen ting er at de ulike tradisjonene ofte vektlegger ett aspekt av vår sanne natur, mer enn andre aspekter.

Det er essensielt fem aspekter. Guddommelig kjærlighet, som ofte er vektlagt i den kristne tradisjonen. Rent nærvær, som er vektlagt i vestlige tradisjoner som jødedommen, kristendommen, islam. De greske filosofene kunne også snakke om alt liv som rent nærvær. Rent fravær og absolutt tomhet, som du hører om i de østlige tradisjonene, som advaita vedanta, kashmir shaivisme og buddhisme. Og ren dynamikk. I tomheten er det stillhet. Og i den rene dynamikken, hvor livet kontinuerlig uttrykker seg selv på unike måter.

Virkelighetens absolutte natur har blitt debattert i århundrer. Er det nærvær, er det fravær og tomhet, er det væren eller ikke-væren. I The Diamond Approach sier vi at det er alt av dette. I tibetansk buddhisme snakker de om de fem forskjellige vingene eller aspektene av sann natur, som de fem dhyana buddha-familiene. Hver av disse representerer en måte sann natur kan fremstå på. Men dypest sett er det mystisk, eller hinsides noe som kan bli begrepsfestet. Det vil alltid unnslippe å bli redusert til noe annet. Personlig liker jeg å si at det kan være hver av disse tingene og alle disse tingene, men likevel dypest sett et mysterie. Jeg tror det er viktig å være nær til det at det er et mysterie.

Sjelens bevegelse mot selvfrigjøring

- Mange mennesker som er interessert i mystikk og spiritualitet kan være skeptisk til emosjonelt arbeid fordi de kan mene at man da lett blir "fanget" av følelsene, eller at man kan forsterke dem og bli sittende enda mer fast i personlighetens ulike dramaer?

- Det hjelper jo å ha en lærer, noen som kan sitte med deg. Slik at når du er i din umiddelbare erfaring så er det ikke noe som er foretrukket, uansett hva den er - en gledesfylt tilstand eller smertefull tilstand. Uansett hvor du er så er det din dør til å gå dypere. Når en lærer sitter med deg og utforsker hva som skjer og du virkelig erfarer det, så kommer ikke læreren med en agenda. De følger din egen sjels bevegelse, som alltid er svært intelligent. Da lærer du deg etter hvert å følge din egen sjels bevegelse uten å bråke eller rote med deg selv. Det åpner og fordyper seg på en naturlig måte. Det vil bli selvfrigjørende. I begynnelsen er det ikke lett, eller til og med nesten umulig å gjøre dette selv. Etter hvert lærer du deg mer og mer å ta over den funksjonen som læreren representerer i begynnelsen. Dermed kan du mer gjøre det selv. Lære deg å være med der du er. Tillate ditt vesen å utfolde seg til noe som er naturlig mer åpent og fritt. For det er det som er vår natur. Alt vil bevege seg mot en naturlig tilstand.

- Men når personligheten og egoet er en falsk konstruksjon, hvorfor skal vi da bruke så mye tid på å utforske den?

- Fordi vi bruker så mye tid hvor vi er fanget av den uansett. Vi er allerede fanget av dens ulike mønstre. Hvis hendene dine er skitne så må du bruke såpe for å få dem rene. Såpe er bare en annen substans, eller vann. På noen måter er det som i homeopati. Du må møte det som er på dets egne premisser og utforske det som det er. Du må inn i det som er for at det skal kunne nøstes opp. En annen måte å si det på er å tenke deg at hvis du er et barn og noen sier til deg at der du er det er feil, og du må komme deg til et annet sted så vil du gjøre motstand. Men hvis noen møter deg og sier at der du er er fint, og jeg er interessert i der du er, og jeg vil forstå der du er, så legger du ikke på enda et nytt nivå av motstand. Ting vil da åpne opp på en naturlig måte. Vi lærer oss derfor å møte der vi er på dets egne premisser.

Via transformativa

- Mange føler jo likevel at du har mye rart i personligheten som på et vis trekker dem ned, slik at de føler at de må skyve noe av dette vekk for at de positive impulsene i dem skal kunne komme frem?

- Noen ganger er det sant. Vi tar dermed utgangspunkt både i Via Positiva og Via Negativa. Dette er gamle alkymistiske begrep. Gjennom Via Positiva får folk en smak av det vi beveger oss mot. Men vi tar også hensyn til Via Negativa, som er å møte oss selv i våre begrensete områder, på de områdenes egne premisser. Til sammen danner disse to veiene Via Transformativa, som etter hvert får ting til å åpne opp.

Men hvis noen er svært fanget i sin personlighet, og det er for mye materiale for dem til å tolerere å arbeide med, så vil vi for noen personer anbefale at de går inn i psykoterapi for en periode. Da kan de få en struktur som er sterk, fleksibel og integrert nok, slik at de kan tolerere at den plukkes fra hverandre. Det er dermed en del som bør gjøre terapi før de kan gjøre dette arbeidet. Dette arbeidet er ikke for alle. Før de går inn i dypere grupper i dette så sjekker vi folk, slik at det ikke skal være skadelig for noen. En del av vårt ansvar innebærer at vi må forsikre oss om at vi arbeider med mennesker som er klar for denne veien og denne måten å arbeide på.

- The Diamond Approach har også en teori om "hull"?

- Under hver (psykisk) konstruksjon finnes feilutviklet tomhet, fordi konstruksjonen er ikke virkelig. Så når konstruksjonen begynner å bli konfrontert og avslørt for sin uvirkelighet, vil den fremstå som et hull. For eksempel kan noen føle seg svak, redd og skadet. I stedet vil de forsøke å fremstå som macho. De har altså en grandios projeksjon av styrke. Når den blir konfrontert, vil den åpne opp, og svakheten som ligger under vil begynne å komme i forgrunnen i personens opplevelse, hvis de klarer å tolerere svakheten. Det vil åpne seg opp som et hull, og hvis de kan tolerere hullet, så kan det oppføre seg som et vakuum. Så vil sann natur gjøre resten, og sann styrke har mulig til å vokse frem i midten av dette hullet som lå under den falske styrken. Personens dypeste natur er å ha sann styrke, dermed er det naturlig at det kommer tilbake. De ble bare atskilt fra eller dissosiert fra sann styrke. Så når de bringer seg selv til bunnen av strukturen, teskje etter teskje - i dette tilfellet handler skjeene om falsk styrke - da får sann styrke mulighet for å komme frem fra deres sjel igjen. Fra grunnen i deres vesen begynner sann styrke igjen å komme i forgrunnen og sirkulere i systemet deres. Så kan de begynne å kjenne forskjellen mellom egoets falske styrke og den virkelige styrken som kommer tilbake.

- I Norge, og antakelig også i resten av den vestlige verden, ser det ut til at toleransen for smerte og krise blir mindre. Stadig flere bruker dermed medikamenter for å kontrollere depresjon og andre ubehagelige tilstander. Selv om det på noen områder i samfunnet ser ut til å være en voksende forståelse for dypere prosesser, virker det som denne andre siden vokser raskere?

- På noen måter kan det være positivt at toleransen er mindre. Vi kommer nærmere vår oppmerksomhet og de falske strukturene virker ikke slik de kan ha virket tidligere. Nå er det stadig flere som utfordrer dette og erkjenner at de ikke virker for dem lenger. De finner så likesinnete, og stadig flere mennesker beveger seg ut av overflateeksistensen og inn i noe dypere. Det er jo synd at folk løper etter medikamenter. Jeg tror at det er en misforståelse. Vi er så vant til raske løsninger. Mange gir seg ikke tid til å tolerere det som er veldig vanskelig. Men det er også i noen tilfeller behov for medikamenter.

Jeg liker å forstyrre naturen så lite som mulig. Naturen er veldig intelligent. Den er den ultimate intelligens, som er innebygd i oss. Jeg spør meg derfor stadig om hva som vil være den mest gunstige eller optimale responsen til den eller den situasjonen, og som vil ha færrest mulig negative ringvirkninger. Eller innebære minst inngripen i det lange løp. En spøk om leger sier at mange av dem mener at folk flest enten har for mange organer eller for lite medikamenter i kroppen. En del leger kan gi altfor dramatiske responser på situasjoner som kanskje bare krever en nivå 1-respons. Medikamenter og kirurgi er kanskje nivå 10, og ofte svært overdrevet i forhold til hva som trengs. Men det kommer gradvis en annen bevissthet inn også blant leger og alternativ medisin vokser mer og mer frem. Vi har ikke funnet balansen foreløpig.

Mennesker forandrer seg vanligvis ikke før ilden blir kraftig nok. Vi har utrolig toleranse for ikke-tolerable situasjoner. Når noen har en lavere toleranse så er de på mange måter velsignet. For da kan de reagere raskere og de kan finne en mildere respons og ikke søke det mest ekstreme. Tendensen i kulturen er å fortsette å gjøre seg nummen, og å dekke over. Og ikke føle, men se alt for mye på TV, jobbe for mye, drikke for mye. Alt kan bli misbrukt, enten det er en substans eller en aktivitet, shoppe, spise, hva som helst, for å få oss fra å føle. Vi trenger å forbinde oss med våre instinkter igjen, så de kan si til oss at det eller det tåler du ikke, eller eventuelt bare i små doser. Vi må lære å bygge nye muskler som bringer oss tilbake til vår natur uten å misbruke oss selv på noen måte.

En verden i krise

- Vi ser jo også eskalerende kriser i verden. Både innen finans og økologi og fremvekst av sterke fundamentaliske bevegelser og en rekke andre felt. Vil vi dermed rekke å la dette andre utvikle seg?

- Det er million-dollar-spørsmålet, er det ikke? Jeg vet ikke. Jeg spør ofte meg selv dette spørsmålet og undrer meg over hva det skal til for at menneskeheten skal våkne opp. Jeg har stor tro på de yngre generasjonene. Det er mer håp for mange av dem, enn for en del voksne, for å si det som det er. Jeg ønsker å se flere voksne våkne opp til deres natur, og jeg tror det er mulig, men hovedsaken er at de må være motiverte. De må innse at det er et problem. De må innse at de lever innenfor et svært lite fragment av deres eget potensiale. Det må være en oppvåkning av flammen i dem så de husker at det er mer i dem enn det de opplever. Når den flammen våkner og de blir motiverte, da er det håp for dem. Men hvis den ikke er vekket.... Kanskje de venter til et senere liv?

- Det planlegges nå en ny fast utviklingsgruppe i The Diamond Approach i Norge eller Skandinavia. Hva kan de som blir med i denne gruppen forvente?

- De kan forvente at de vil få det ut av det, som de putter inn i det. Hvis de er virkelig oppriktige, og virkelig vil våkne opp til deres natur, og de ser at praksisene, læren, gruppen og lærerne er der for å støtte dem. Og de må også være støtte dem selv. Selv om gruppen blir holdt av lærerne, så vil de fleste dager være uten gruppen og lærerne, så de må lære å integrere dette og holde seg selv, og de må ønske det. Jeg har sett mirakuløse ting skje i mitt og i andres liv. Den optimale cocktail som vil gi mest frukt er trolig at en person har en nærhet til deres egen desperasjon, med en åpenhet og villighet og en ærlighet til å gå videre og med en sterk villighet til å vite alt de ikke ville vite om dem selv, med den hensikt å frigjøre seg. Blandet med vennlighet og medfølelse for dem selv. Noen vil få utrolig mye ut av all undervisningen, mens andre vil kanskje behandle det mer akademisk og ikke få stort igjen for det. Det vil være opp til dem.

Om jeg skal ha noe budskap til de som leser dette, enten de kommer til The Diamond Approach eller ikke, er elsk deg selv. Og lær hva det betyr. Det er ikke det samme som narsissisme. Jeg vil si at en sentral del av The Diamond Approach er å undervise folk i hva det vil si å elske seg selv.

- En del vil innvende at i møte med en verden som kan se ut som den står på kanten av stupet har vi ikke tid til å bruke 5-10 år på å finne mer egenkjærlighet. Det kan da være for sent?

- Hvis du bruker 20-40 minutter hver dag til å meditere og til å fokusere inn på deg selv, så det blir mer av deg som er våken og nærværende, vil du ikke så bli mer effektiv i verden, uansett hva du fokuserer på? Hvis du behandler deg selv med vennlighet, vil du ikke også være mer tilbøyelig til å behandle andre mennesker og resten av verden med mer vennlighet? Det er dermed ikke så sort-hvitt. Du lærer å leve livet ditt mer intelligent, og gjøre bedre valg. Du vil finne din sanne indre autoritet. Hjertet ditt vil våkne opp. Du vil ønske å uttrykke deg selv altruistisk på måter som ikke skal skade noen, men hjelpe så mange som mulig. Ikke fra et nevrotisk, tvangspreget sted i deg, men fra et naturlig sted. Vår natur er god og vennlig. Vår natur er intelligent, og vi vil være på linje med det. Jeg tror at den beste måten å reagere på den økologiske krisen og den finansielle situasjonen og all ødeleggelse og fortvilelse i livet, er å først ta vare på oss selv i forhold til sann natur. Og så, fra det sted i oss selv hvor vi er mer sentrerte og utvidete og kjenner vårt sanne selv, la det omfatte alle områder av livet vårt.

- Noen ville kunne si at det å gå inn i oss selv kan lett nære det i oss som er full av behov og bare vil ha mer, og er det ikke nettopp det som har brakt oss ut i den krisen verden står oppe i?

- Når et behov er møtt, så finnes det ikke lenger. Hvis vi undertrykker et behov vil det bare vokse eller komme ut på forkvaklete måter. Dette er dermed middelveien mellom det å fornekte, ignorere og undertrykke våre behov, og å velte seg i dem. Det handler om å møte dem, og når de møtes så løses de opp.

For mer info om The Diamond Approach se www.ridhwan.org eller www.luminoustruenorth.info.
Susannah B. Grover skal også holde et helgekurs i Oslo 29. - 31. mai, som en introduksjon til den planlagte utviklingsgruppen som begynner i oktober. For info ta kontakt med Øyvind Solum på osolum@online.no.