Mentale felt, telepati og det utvidede sinnet - Magasinet Visjon

Av Rupert Sheldrake, biolog og forfatter av en rekke bøker. Tilknyttet Institute of Noetic Sciences, San Fransisco. Leder ved Perrott-Warrick Research Project. Bor i London, med sin kone Jill Purce og deres to barn.

**

Mentale felt har rot i hjernen, på samme måte som magnetiske felt omkring magneten har utgangspunkt i selve magneten. Eller som felter omkring mobiltelefoner har utgangpunkt i selve telefonen og den interne aktivitet i denne. Som magnetfelter finnes omkring magneten og elektromagnetiske felt finnes omkring mobiltelefoner, så finnes mentale felt omring hjernen.

Mentale felt bidrar til å forklare telepati, opplevelsen av å bli stirret på og andre utbredte, men ikke forklarte evner. Framfor alt ligger mentale felt til grunn for vanlig persepsjon.

Bilder utenfor våre hoder

Se omkring deg nå. Er bildene av det du ser lokalisert inne i hjernen din? Eller er de utenfor deg, akkurat der de ser ut til å være? Ifølge konvensjonell teori er det en enveis-prosess: lyset kommer inn, men ingenting er projisert ut. Lyset som kommer inn er en kjent nok. Når du ser på dette arket, blir lys reflektert fra arket, gjennom det elektromagnetiske feltet og inn i øynene dine. Linsene i øynene fokuserer lyset fra opp ned-bilder på din netthinne. Lyset faller på reseptorcellene og skaper elektriske endringer inne i dem, som igjen utløser et mønster av endringer i netthinnens nerver. Nerveimpulser beveger seg oppover dine synsnerver og inn i hjernen, hvor de skaper komplekse mønstre av elektrisk og kjemisk aktivitet.

Men så skjer det noe mystisk. Du erfarer bevisst det du ser, dette arket foran deg. Du blir også bevisst de trykte ordene og deres betydning. Fra standardteoriens synsvinkel er det ingen grunn til at du skulle være bevisst noe av dette i det hele tatt. Hjernemekanismen burde kunne pågå helt uten noen form for bevissthet. Dessuten er det et annet problem. Når du ser denne tekstsiden foran deg, så erfarer du ikke bildet av den som et bilde inne i hjernen din, hvor det burde være. I stedet erfarer du dette bildet som lokalisert et lite stykke foran deg. Bildet er utenfor kroppen din.

Til tross for all sin sofistikerte kompleksitet, så har ikke standardteorien noen forklaring på din mest umiddelbare og direkte erfaring. Alt du opplever hevdes å være inni hjernen, som en slags virtuell virkelighet inne i hodet. Det betyr også at skallen din må romme eller overskride alt du ser: Hvis du ser på himmelen, må skallen din være bakenfor himmelen! Dette virker som en absurd idé, men det ser ut til å være en nødvendig implikasjon av sinn-i-hjernen-teorien.

Ideen jeg foreslår er så enkel at den kan være vanskelig å få tak på. Ditt bilde av denne tekstsiden er akkurat der den oppleves å være, foran øynene dine, ikke bak dem. Det er ikke inne i hjernen din, men utenfor hjernen. Synssansen inkluderer både den innkommende strømmen av lys og den utgående projeksjonen av bilder. Gjennom mentale felt strekker sinnet vårt seg ut og berører det vi ser på. Hvis vi ser på et fjell fem mil unna, så strekker sinnet seg de fem milene. Hvis vi kikker opp på stjernene så strekker sinnet vårt seg ut i nattehimmelen, over bokstavelig talt astronomiske avstander.

Følelsen av å bli sett på

Noen ganger, når jeg ser på noen bakfra, så snur han eller hun seg og ser rett på meg. Og noen ganger snur jeg meg selv rundt og ser at noen stirrer rett på meg. Undersøkelser viser at mer enn 90% av oss har hatt en slik opplevelse. Følelsen av å bli stirret på skulle ikke forekomme hvis oppmerksomheten bare er inne i hodet. Men hvis sinnet strekker seg ut og forbinder oss med det vi ser på, da vil vår stirring kunne påvirke det vi ser på.

Er dette bare en illusjon eller eksisterer virkelig følelsen av å bli stirret på? Spørsmålet kan bli utforsket gjennom enkle og billige eksperimenter. Et eksempel: Folk jobber i par. En person, subjektet, sitter med hans eller hennes rygg til den andre, og har på seg bind for øynene. Den andre personen, den som ser, sitter bak subjektet. I en tilfeldig serie av forsøk enten ser vedkommende på subjektets nakke, eller ser bort og tenker på noe annet.

Begynnelsen av hvert forsøk signaliseres automatisk. Hvert forsøk varer omkring ti sekunder og subjektet gjetter høyt ”stirrer” eller ”stirrer ikke”. Detaljerte instruksjoner finnes på min nettside www.sheldrake.org.

Mer enn 10 000 forsøk har nå bli gjort, og resultatene er overveldende positive og med høy grad av statistisk signifikans. Opplevelsen av å bli stirret på fungerer også når man blir sett på gjennom en tv-skjerm. Dyr er også sensitive for å bli sett på av mennesker, og mennesker av dyr. Denne sensitiviteten for blikk ser ut til å være utbredt i dyreverdenen og kan godt ha utviklet seg i konteksten av rovdyr og byttedyr: et dyr som fornemmer at det blir observert av et angripende dyr, vil ha bedre sjanse for å overleve enn et dyr uten denne sansen.

Telepati

Utdannede mennesker har blitt opplært til å tro at telepati ikke eksisterer. Som andre såkalte psykiske fenomener blir det avvist som en illusjon.

De fleste som avviser fenomenet, slik jeg selv gjorde tidligere, gjør det ikke på basis av undersøkelse av bevisene. De gjør det fordi det er tabu å snakke seriøst om telepati. Dette tabuet er relatert til paradigmet eller virkelighetsforståelsen innen institusjonalisert vitenskap – nemlig sinn-inni-hjernen-teorien. Ifølge denne teorien kan ikke telepati eller andre psykiske fenomener som innebærer forbundethet over avstand, eksistere. Tabuet skriver seg fra så langt tilbake som Opplysningstiden, på slutten av det attende århundre. Men dette er ikke stedet for å undersøke historien (noe jeg diskuterer i boken ”The Sense of Being Stared At”). Jeg vil heller oppsummere noen eksperimenter som viser at telepati ikke bare eksisterer, men at det er en vanlig del av dyrs kommunikasjon.

Synske dyr

Jeg ble først interessert i telepati-feltet for ca 15 år siden, og begynte å se på bevisene for telepati hos dyrene vi kjenner best, nemlig kjæledyrene. Jeg kom raskt over mange historier fra eiere av hunder, katter, papegøyer, hester og andre dyr, som fortalte at dyrene virket i stand til å lese eiernes tanker eller intensjoner.

Jeg har etter hvert bygget opp en stor database med slike historier, som inneholder mer enn 5000 historier. Disse historiene kan deles inn i ulike kategorier. For eksempel sier mange katteeiere at deres katt ser ut til å kunne sanse det når eieren planlegger å ta dem med til veterinæren, selv før de har fått noe tegn til at det skal skje eller reiseburet har blitt tatt fram. Andre sier at hunden deres vet når de vil bli tatt med ut på tur, selv når de befinner seg i et annet rom og når eieren selv bare så vidt har begynt å tenke på å gå tur med hunden. Selvfølgelig finner ingen dette overraskende hvis det er rutiner, hvis hunden ser personen gjøre seg klar til å gå ut – eller hvis hunden hører ordet ”tur”. Eierne opplever det som telepatisk først når det skjer uten noen form for slike tegn.

Telefontelepati

I løpet av min forskning på uforklarte krefter hos dyr har jeg hørt om dusinvis av katter og hunder som ser ut til å forvente telefonsamtaler fra sine eiere. For eksempel, når telefonen ringer i hjemmet til en anerkjent professor ved Berkeley Universitet i California, vet hans kone når mannen er i andre enden av linjen, siden Whiskins, deres sølvgrå katt, da piler til og mjauer til telefonen. ”Mange ganger klarer han til og med å ta av røret og lager hengivne mjauelyder som er godt hørbare for min mann i andre enden,” forteller hun. ”Hvis noen andre ringer reagerer ikke Whiskins.” Katten responderer når han ringer hjem fra reiser i Afrika eller Sør-Amerika.

Dette fikk meg til å reflektere over at jeg selv hadde hatt liknende erfaringer, ved at jeg tenkte på mennesker uten noen spesiell grunn, som kort tid etter ringte. Jeg spurte familie og venner om de har hatt samme erfaring, og raskt skjønte jeg at de aller fleste jeg kjenner har hatt opplevelser. Noen sa at de visste når deres mor, kjæreste eller andre nære personer ringte, siden telefonen hørtes annerledes ut! Gjennom omfattende undersøkelser fant mine kolleger og jeg ut at de fleste har hatt tilsynelatende telepatiske erfaringer med telefonoppringninger. Dette er den absolutt vanligste formen for telepati i den moderne verden.

Jeg har utviklet et enkelt eksperiment for å teste telefontelepati. Deltakerne mottar en telefon fra en av fire personer på et på forhånd fastsatt tidspunkt. Og de velger selv hvem de som ringer skal være, vanligvis nære venner eller familiemedlemmer. For hver test velges ringeren tilfeldig av eksperimentlederen, ved å kaste terning. Deltakeren må si hvem det er som ringer før ringeren sier noe. Hvis folk bare gjettet, ville de være i stand til å gjette riktig én av fire ganger, eller 25% av tilfellene. Vi har så langt ledet mer enn 800 slike tester og gjennomsnittet er 42%. Signifikant mye høyere enn flaksnivået på 25%, med astronomiske odds mot det tilfeldige (1026 til 1).

Vi har også ledet en serie tester hvor to av de fire ringerne var noen de kjente, mens de to andre var fremmede. Navnene på de ukjente fikk deltakerne vite, selv om de ikke hadde møtt dem. Med kjente ringere var suksessen 56%, høy statistisk signifikans. Men med fremmede var det på nivå med det tilfeldige. Dette støtter forståelsen av telepati som noe som skjer mellom mennesker som deler emosjonelle eller sosiale bånd.

I tillegg har vi funnet at disse effektene ikke avtar over avstand. Noen av våre deltakere var fra Australia eller New Zealand, og de kunne identifisere hvem som ringte like lett om ringerne ringte fra Down Under eller om de ringte fra noen kilometer unna.

Utvidede sinn

Laboratoriestudier utført av parapsykologer har alt vist statistisk bevis for telepati (grundig gjennomgang av Dean Radin i hans bok ”The Conscious Universe”, Harper, San Francisco, 1997). Men de fleste laboratorieforsøk har gitt heller svak effekt, antakelig siden de fleste deltakere og ”avsendere” var fremmede for hverandre, og telepati avhenger vanligvis av sosiale bånd.

Resultatene med telefontelepati gir mye sterkere og repeterbar effekt, siden de involverer mennesker som kjenner hverandre godt.

Jeg har også funnet at det er slående telepatiske linker mellom ammende mødre og deres barn. På samme måte avhenger de telepatiske forbindelsene mellom kjæledyr og eier av sterke sosiale bånd.

Slik jeg ser det, er disse båndene aspekter av feltet som forbinder mennesker som er del av samme sosiale gruppe (jeg kaller dette morfogene felt). Feltet fungerer som kanaler for overførselen av informasjon mellom atskilte medlemmer av gruppa.

Telepati betyr ”følelse over avstand” og innebærer kommunikasjonen av behov, intensjoner og følelser. Noen ganger erfares telepatiske reaksjoner som emosjoner, andre ganger som syn eller som å høre stemmer, og noen ganger i drømmer. Mange mennesker og kjæledyr har reagert når folk de har bånd til har opplevd en ulykke eller er døende, selv hvis dette er noe som skjer langt unna.

Kvantefysikk

Det finnes analogier til disse prosessene i kvantefysikken; hvis to partikler har vært del av samme kvantesystem og blir atskilt, vil de opprettholde en mystisk forbindelse. Da Einstein først innså denne implikasjonen ved kvanteteorien, tenkte han at kvanteteori måtte være feil, siden det medførte det han kalte en ”skummel aktivitet over avstand”. Eksperimenter har vist at kvanteteorien har rett og at Einstein tok feil. En endring i en separert del av systemet innvirker på den andre delen samtidig. Dette fenomenet er kjent i kvantefysikken som ikkelokalitet.

På samme måte som opplevelsen av å bli sett på, er telepati bare paranormalt hvis vi definerer ”normalt” som kun det som omfattes av sinn-inni-hjernen-teorien. Men hvis våre sinn strekker seg ut og overskrider våre hjerner, akkurat slik det kjennes, og er i stand til å forbinde seg med andre sinn, akkurat slik det kjennes, så er fenomener som telepati og opplevelsen av å bli sett på helt normalt. De er ikke skumle eller rare, eller noe som omfattes av abnormal menneskelig psykologi – de er del av vår biologiske natur.

Frigjørende

Jeg sier selvfølgelig ikke at hjernen er irrelevant for vår forståelse av sinnet. Den er veldig relevant, og nyere funn i hjerneforskningen har mye å fortelle oss. Våre sinn har utgangspunkt i kroppen vår og spesielt i hjernen. Samtidig er ikke sinnet begrenset til hjernen, men strekker seg utover den. Utvidelsen skjer gjennom sinnets felt, eller mentale felt, som både finnes inne i hjernen og overskrider den.

Ideen om det utvidede sinnet gir bedre forståelse av våre erfaringer enn sinn-i-hjernen-teorien. Framfor alt frigjør den oss. Vi er ikke lenger fanget i det trange rommet i skallen vår, hvor våre sinn er separert og isolert fra hverandre. Vi er ikke lenger fremmedgjort fra kroppene våre, fra omgivelsene og fra andre mennesker. Vi er forbundet.