Hyon Gak Sunim: Fra tro til zen

Hyon Gak Sunim: Fra tro til zen

Hvem er jeg? Hvorfor ble jeg født? Hvorfor må jeg dø? Zen-lærer Hyon Gak Sunim mener livets grunnleggende spørsmål er like til stede for erfarne zen-mestre som alle andre. For ved det punktet tanken ikke kommer lenger, trer vår rene bevissthet fram. Med zen-praksis får vi redskaper til å møte dette punktet.

Forfatter: Homa Elleri.

(Artikkelen er fra magasinet Visjon 1-2012)

Sent i 2007 kom jeg over en bok som fanget oppmerksomheten min: “Wanting Enlightenment Is A Big Mistake” av Seung Sahn Sunim, oversatt og redigert av Hyon Gak Sunim. Jeg tok kontakt med Hyon Gak og han sa seg villig til å komme til vår bokhandel, Zen Bok & Musikk i april 2008 og holde foredrag om boka. Dette var det første av hans mange besøk i Norge, hvor han har delt av sin dype erfaring og forståelse av zen.

Selvets natur

– Hva er egentlig zen-meditasjon, slik du ser det?

– Zen-meditasjon handler om å forstå selvet, mitt sanne selv. “Hvem er jeg?” Dette er ikke en religion, en doktrine eller en teologi, en filosofi eller et trossystem. Zen-meditasjon er først og fremst en form for teknologi som gir innsikt i selvets natur, her og nå, i dette øyeblikket.

– Hvorfor praktisere Zen? 

– Alle mennesker ankommer denne verden som resultat av en enkeltstående hendelse mellom to andre menneskers handling – det seksuelle møtet. Vi lever i et felt mellom lidelse, konkurranse og misnøye, og alt vi elsker og streber etter vil en dag forsvinne. Vi kan ikke engang få med oss vår egen kropp når vi en dag går bort! Da vi ble født, var det ingen som sendte oss en invitasjon med: “Velkommen! Du er invitert til en verden av korte, intense gleder og plutselig, uforklarlig smerte og lidelse. På slutten av denne festen vil du smertefullt miste alt du elsket, som du har jobbet hardt for å oppnå. Vil du komme på denne festen? Svar utbes til denne andressen…” Nei, vi hadde ikke noe valg. Vi ble til, og vi må forholde oss til denne situasjonen, selv om den er vanskelig å kontrollere.

Dermed oppstår de naturlige spørsmålene: Hva er dette? Hva er denne verden? Hva er livet og hva er døden? Hvorfor dør ofte gode mennesker tidlig, mens mindre gode mennesker lever lenge?

Som følge av de grusomme hendelsene 22. juli hadde alle i Norge et møte med denne type spørsmål: “Hvaer egentlig livets natur, når én manns vemmelige tanker kunne blomstre til å bli en kvalmende frukt og gjøre slutt på så mange liv, på den mest voldelige måte? Hva er egentlig dette livet?”

Organisert religion mener å ha svaret. Men vi har sett, igjen og igjen, at svaret de gamle religionene gir ikke lenger tilfredstiller oss. De gamle skriftene i de forslitte bøkene gir oss ikke noen dypere innsikt i de eksistensielle spørsmålene.

En guru kan heller ikke gi oss svarene. Ingen bok kan gi svarene. Ingen religion eller trosretning kan gi et fullstendig svar. Svaret kan bare bli funnet inne i hver og en av oss. 

Hvem er du?Hyon Gak Sunim: Fra tro til zen

– Hva var det som førte deg til zen? 

– Min zenpraksis begynte når en kort og skallet koreansk zenmester ropte svært høyt til meg:“Hvem er du?” 

Jeg vokste opp i en dypt katolsk familie i USA, som sønn av en biokjemiker med doktorgrad og en dataprogrammerer. Selv om vi ikke på noen måte var rike, ble jeg oppdratt i gode omgivelser i et moderne og framtidsrettet samfunn. Jeg hadde mange muligheter.

Men problemet var at jeg ikke forstod selvet mitt. Jeg forstod ikke hvorfor jeg var født inn i denne verden. Å skru på TV-en og se bilder av krigen i Vietnam, eller familiene i Etiopia og veksten i AIDS-epidemien, gjorde at jeg følte meg utfordret av spørsmålet: Hva er et menneske? Hvorfor er vi født? Hva lever vi for? Og hvorfor må vi dø og miste alt vi elsker og verdsetter, alt vi strever etter og lengter etter?

Den åndelige tradisjonen foreldrene min var del av lærte meg: “Bare tro! Det er Guds plan!” Men denne måten å gi svar på tilfredstilte meg ikke. “Hvordan kunne en kjærlig Gud tillate alt ting å skje?” 

Jeg begynte på Yale University og studerte filosofi og litteratur. Jeg forsøkte hele tiden å finne begrunnelsen for mitt liv. Selv om jeg fortsatte og gå i kirken ukentlig, så begynte blind tro å bli mer og mer fjernt for meg: Det ga ingen gode svar på mine spørsmål, og hjalp meg ikke å løse dem. Samtidig lesset de gode professorene våre på oss store mengder lesestoff, bestående av andres tanker. I denne perioden var jeg også vitne til at flere av mine medstudenter tok livet av seg eller ble mentalt syke. Det var tydelig at denne intense tenkingen ikke hjalp dem. Det hjalp iallfall ikke meg.

Senere studerte jeg teologi ved Harvard Divinity School. Og siden det var et krav i studet at alle studenter måtte bli kjent med en “nabo-religion”, fikk jeg muligheten til å studere østlig filosofi, spesielt buddhisme.

En dag fikk jeg høre om en koreansk zen-mester, Seung Sahn Sunim, som underviste i nabolaget ved Harvard. Og dagen etter fikk jeg tilbud om å møte ham.

Jeg gikk inn i rommet, bukket og hilste, og satte meg ned overfor ham på det teppebelagte gulvet. Jeg begynte å fortelle hva jeg kunne om ditt og datt, hva jeg visste om den og den filosofien og forskjellige spirituelle paradigmer, og jeg fortalte om min søken etter en spiritualitet som kunne svare til kravene ved vår moderne tid.

Plutselig og midt i min intellektuelt imponerende og stolte utlegning, hørte jeg et rop som fikk rommet til å riste som et tordenskrall:
“HVEM ER DU?!”

Dette ropet fikk kroppen min til å riste som et aspeløv. Jeg kikket opp fra gulvet og så zen-mesteren peke direkte mot brystet mitt, øynene hans var rettet mot meg som en sulten tiger klar til å angripe et svakt og forsvarsløst dyr.

“M-m-m-m-mitt n-n-n-navn er Paul,” stammet jeg.

“Det erkroppendinsitt navn. Noen hargitt degdetnavnet! Før dét hadde du ikke noe navn. Jeg vil ikke høre om navn. HVEM ER DU?!”

Hele jeg ristet, jeg skalv som et strå i en orkan.

“J-j-j-j-jeg vet ikke,” sa jeg.

“Ok, studer det! Du kjenner ikke deg! Fra nå av; ingen flere bøker: Studere kun det!”

Hyon Gak Sunim: Fra tro til zenSann lærer

Fra det øyeblikket visste jeg at jeg hadde funnet min sanne lærer. Alle mine Yale- og Harvard-professorer hadde oppfordret meg til å lese mer og mer og mer, av andre folks bøker og filosofier. De oppmuntret meg til å vandre på den endeløse veien av lesning og læring avandremenneskers tanker og ideer. Men denne læreren rettet den skarpe kniven i mitt eget arrogante intellekt tilbake til kilden: I møte med mitt eget spørsmål til mitt eget selv, hadde jeg ikke noe svar, ingen ord. Det var som Sokrates, da han ble spurt om hvem han var, og svarte: “Jeg vet ikke. Men jeg forstår denne ikke-viten. Jeg har innsikt i denne ikke-viten.”

Dette er begynnelsen på Zen.

– Hvordan ble du zen-lærer?

– Jeg ble ordinert som munk i 1992 og tilbragte de neste 18 årene praktiserende i zen-templer i Kina, Korea og Japan. Jeg gjennomførte 36 90-dagers intensive zen-retreats (“ango” som de kalles i Japan, eller “Kyol Che” i Korea). En dag i 2001 innkalte læreren meg til rommet sitt. Han utfordret meg med forskjellige vanskelige spørsmål (“koans” eller “kong-an,” i min koreanske tradisjon). Og svarene mine var tilfredstillende. 

“Nå er din praksis moden,” sa han og fortalte meg at jeg måtte forberede meg på å bli testet av alle zen-studentene i en åpen seremoni. Hvis jeg bestod denne ekstremt vanskelige testen, så ville hans bekreftelse på min praksis og mitt nivå bli trodd av alle.

På slutten av en 90-dagers “Kyol Che” sommeren 2001 satt jeg alene foran 100 studenter, som alle hadde praktisert zen hardt i disse 90 dagene – og noen av dem i mange, mange år. Vanligvis blir studenter som skal testes på denne måten nervøse. Men jeg hadde enda større grunn til å være bekymret: Bare en måned før hadde jeg brukket flere bein i skulderen etter at jeg falt i en trapp som var våt etter monsun-regnet. Jeg måtte opereres, retreaten ble avbrutt og jeg gikk på smertestillende deler av tiden. Ville seremonien være overbevistende?

Én etter én nærmet de seg meg, der jeg satt, og de kunne spørre meg om hva det måtte være. Det var meningen at jeg skulle gi et klart, overbevisende og enhetlig svar – enten ved tale eller handling – som beviste et nivå av innsikt og visdom. Det var ingen tid til å nøle, ikke en gang til å blunke. 

Seremonien gikk feilfritt. Zen-mester Seung Sahn kunngjorde for forsamlingen at: “Dette er et klart sinn. Det er slik denne seremonien skal gjennomføres!”

Han tildelte meg en pris, en kalligrafi som viste hans overføring av “inka” (å bli en zen-lærer) til meg. Samt en zen-stav og en bok med hans lære-“kong-ans”.

Eksistensielle spørsmål

– Så zen ble ditt svar?

–  Nei, zen gir ikke noe “svar” på spørsmålene om livet og døden,for oss: zen-teknologien innebærer å innta en komfortabel sittestilling, og rolig betrakte den stigende og nedgående pusten i sin naturlige tilstand. Samtidig som man ser inn i det mest fundamentale spørsmålet vi har – vårt vesens spørsmål: “Hvem er jeg?" 

Zen betyr å møte disse eksistensielle spørsmålene, direkte: “Hva er denne verden?” “Hvorfor er jeg født?” “Hvorfor må jeg dø?” “Hva er jeg?” Når vi stiller disse spørsmålene kommer tanken vår fram til en fullstendig blokkering: Den kan ikke komme lenger. Dette punktet der tanken ikke kommer videre, er der vår bevissthet framtrer før tanken.

Dette punktet er vår sanne bevissthet, hverken mannlig eller kvinnelig, god eller dårlig, den hverken kommer eller går, er hverken kristen eller buddhist eller muslim. Det er vår sanne natur, kjernen av vår eksistens, før ord og tale.

Noen kaller dette “det absolutte” eller “ren bevissthet”. Noen kaller dette før-tanke-punktet for “kristusnaturen”. Min lærer, Seung Sahn, kalte det “ikke-viten-sinnet” (“Don´t know mind”), vår fundamentale, rene og klare substans – før tanken framtrer. Den har ingen Buddha eller Gud, og den er aldri født og dør aldri. Å komme til dét punktet, for så å fungere fra dette punktet, er betydningen av zen. Det er ikke vanskelig, ikke lett: Du og hele universet blir ett. Det er poenget med zen-praksis.

Dypt inne i oss vil vi alle nå denne innsikten. Men for de fleste i denne verden, framstår undersøkelsen av dette spørsmålet for overveldende, eller for radikalt. De foretrekker heller enkle forklaringer og tom rettferdiggjøring av konvensjonell religion. 

Jeg har vært zen-munk i nesten 20 år. Jeg har praktisert i de anerkjente templene i Asia. Men dette spørsmålet er like levende og tilstede hos meg som den første gangen jeg satt meg ned med det. Spørsmålet er nøkkelen til vårt spirituelle liv som mennesker. 

 

For info: zenshop@zenshop.no eller telefon 23 20 27 00. www.zen.no

 

**

Om Hyon Gak Sunim

Hyon Gak er zenlærer og munk fra USA, utdannet i litteratur og filosofi ved Yale og Harvard. I 1992 ble han ordinert munk i Temple of the Sixth Patriarch, Kina, og var dermed den første fra Vesten som fikk innpass i et kinesisk tempel etter kommunistenes revolusjon. Han mottok “inka” (zen-lærer-innvielsen) fra Seung Sahn i 2001. Han ble utnevnt av Master Seung Sahn til å overta ledelsen av Hwa Gye Sah Temple i Seoul, Korea, og var der fram til 2007. Han har redigert flere av Sahns bøker, bl.a. **The Compass of Zen og Wanting Enlightenment Is A Big Mistake**. Hyon Gak er også forfatter av den koreanske bestselgeren: **From Harvard to Hwa Gye Sah Temple**, og er en etterspurt foreleser over hele Korea, Asia og store deler av Vesten.

Han har også vært veileder for både Richard Gere og Keanu Reeves.

Hyon Gak Sunim: Fra tro til zen